Leserinnlegg av Lars Erik Bønå, leder i Stopp Veisaltingen

Vegdirektør Terje Moe Gustavsens utsagn: «Hvem tør slutte å salte?» kom i en pressemelding som klar reaksjon på mitt foredrag under en saltkonferanse i Trondheim fordi han ikke hadde noen fornuftig teknologisk forklaring på Vegvesenets saltpraksis. Vi er svært mange som ser galskapen og tør slutte å salte, men det er bare én som har makt og myndighet til å gjøre det – vegdirektøren.

Se lenker til aviser hvor innlegget er tatt inn nederst på siden.

 

Polmak, 23.11.2015

Viser til intervju i Nordlys 23. nov. 2015 med prosjektleder i Statens vegvesen Knut Øvervoll.

Vegdirektoratet gjennomførte SaltSMART-prosjektet 2007-2011 for å redusere saltbruken. Basert på oppfølgingen burde det heller hete Salt Enda Dummere.

Vi er svært mange som ser galskapen og tør slutte å salte, men det er bare én som har makt og myndighet til å gjøre det – vegdirektøren.

Unnlater å bruke TØI-rapport
Øvervoll sier salting forhindrer ulykker og viser til TØI rapport 1171/2011 som konkluderer med en ulykkesreduksjon på 5-10 %. Dette er imidlertid langt mindre enn Vegdirektoratet/SINTEF’s tidligere «vitenskapelige» bevis på hele 40 %. I tillegg presiserer TØI at reduksjonen gjelder totalt ulykkesantall der småbulking teller like mye som dødsulykker. For alvorlige skader og dødsulykker konkluderer TØI at salting ikke gir noen effekt eller snarere en ulykkesøkning, spesielt i arktiske strøk. Denne kalddusjen gjorde at Vegdirektoratet har unnlatt å bruke TØI-rapporten i sitt informasjonsarbeid slik de skulle.

Øvervoll uskyldiggjør saltbruken ved å vise til stort forbruk av sand. Det er irrelevant fordi det aldri har vært forsket tilsvarende på sanding eller gjort forsøk på å oppnå samme effekt med redusert strømengde.

Øvrevoll har ikke peiling
Veiforholdene i Nord-Finland har Øvervoll tydeligvis ingen peiling på når han tror det ville ha blitt slapsete der med høyere trafikk. Uten salt gir økt trafikk bar, tørr vei, ikke slaps. Fine vinterveier i Finland skyldes god brøyting med midtmontert skjær. Det er en sjeldenhet å se i Norge. Forholdene kan lett sammenlignes oppover Tanadalen med norsk vei på den ene siden og finsk på den andre. God mekanisk fjerning gir raskt bar vei, spesielt ved stor trafikk.

Mange tør å slutte med veisalt
Vegdirektør Terje Moe Gustavsens utsagn: «Hvem tør slutte å salte?» kom i en pressemelding som klar reaksjon på mitt foredrag under en saltkonferanse i Trondheim fordi han ikke hadde noen fornuftig teknologisk forklaring på Vegvesenets saltpraksis. Vi er svært mange som ser galskapen og tør slutte å salte, men det er bare én som har makt og myndighet til å gjøre det – vegdirektøren.

(...) Det gjelder også tidligere SINTEF-forskere som har skrevet bestillingsverk om salting for Vegdirektoratet.

Benekter veisaltdrepte
I et innlegg i Nordlys 3. april 2014 benektet regionvegsjef Torbjørn Naimak at veisalt dreper. Han påstod at én enkelt undersøkelse fra Nord-Sverige viser økning av alvorlige ulykker med salting. Den undersøkelsen gjaldt hele Sverige og var mer omfattende enn de som er gjennomført i Norge. I tillegg ble den gjennomført av en nordmann som etterpå ble uskadeliggjort gjennom ansettelse i Vegdirektoratet. Det gjelder også tidligere SINTEF-forskere som har skrevet bestillingsverk om salting for Vegdirektoratet.

Havarikommisjonen med mangelfulle ulykkesrapporter
Naimak presiserer at salting aldri har vært trukket fram som moment i ulykkesgranskingen i Vegvesenet. Det har heller ikke Havarikommisjonen gjort. Dette beviser imidlertid ikke at salting er uskyldig, men at granskingen har vært mangelfull. Som eksempel kan nevnes at det verken ble målt restsalt i isen eller sjekket saltskade på dekkene etter de alvorlige ulykkene som Naimak nevner i Lavangsdalen og Fossbakken. Litt salt i skiløypa og på skøyteisen gir bedre gli. Mange ulykkesrapporter fra Havarikommisjonen viser at salting har vært medvirkende eller direkte årsak uten at dette har blitt nevnt.

Hemmeligholdt:  40 % lavere dekkgrep på is
Det er riktig som Naimak skriver at salting startet i Tromsø på begynnelsen av 90-tallet, men han forteller ikke at folk protesterte vilt fordi sidegatene ble mye glattere og at Vegdirektoratet/SINTEF derfor gjennomførte en større dekktest i Tromsø. Rapporten fra 1993 var så avslørende for salting at den ble holdt hemmelig i 15 år. Målingene beviser at saltet gir opp til 40 % lavere dekkgrep på is, men det ble som vanlig brukt byggforskere som ikke behersker dynamiske forhold og derfor, heldigvis for Vegdirektoratet, ikke fikk formidlet resultatet fagmessig. TØI ble bevisst påvirket i sitt arbeid til å legge litteratursøket fra 1994-2010 for å unngå å få med denne rapporten. Hadde den kommet med, ville konklusjonen fra TØI utvilsomt ha blitt totalt negativ for veisalting.

Naimak mener det er en farlig avsporing å hevde at veisaltet dreper, men det er en realitet at saltet dreper mennesker, dyr, miljø og tekniske installasjoner. Det er bortforklaringen av dette som er avsporing.

Man burde kanskje be saltforkjemperne i Vegvesenet reise seg og fortelle hvor mange aksjer de har fått.

Korrupsjonsliknende tilstander i Statens vegvesen?
Teknisk ukeblad har nylig avdekket at nøkkelpersoner i Vegvesenet eier betydelige aksjeposter i store entreprenørselskap som forhandler brøytekontrakter, får betalt pr kg utstrødd salt og forhandler kontrakter om utbedring av saltskader på veien. Man burde kanskje be saltforkjemperne i Vegvesenet reise seg og fortelle hvor mange aksjer de har fått.

Ekstra informasjon